Ekspertveldet - en fare for trafikksikkerheten

Flott at Aftenbladet setter fokus på E39. 140 mennesker har de siste årene mistet livet på veistrekningen mellom Stavanger og Kristiansand. Det er mer enn alvorlig.

Tidligere i høst hadde jeg den noe blandede fornøyelse av å kjøre E39 fra Kristiansand til Stavanger. Jo da, veien fra midt på Kvinesheia og videre over Fedafjorden var flott den. Vi sparte de 20 minuttene vi var lovet. Nyasfaltert og rett som veien er, var det bare å sette cruisekontrollen på. Ikke noe problem å holde gjennomsnittsfarten lik fartsgrensen.

Så langt så vel. Det er når folk etterspør bredere vei med midtdelere, det blir grunn til bekymring. Svarene fra Statens vegvesen er både avslørende og urovekkende. Her refereres monotont til et regelverk som om det skulle være en gudgitt naturlov. Ekspertene bedyrer at veien er mer enn sikker; – dødsulykkene gjør i første omgang bare mindre inntrykk på veibyråkratene. Ulykkene tallfestes, og dersom en gitt terskel nås, kan det hende tallene blir input til regeljusteringer. Vi må for all del ikke basere vårt forbedringsarbeide på stemninger og andre irrasjonelle trafikkfobier. Trafikksikkerhet dreier seg om tall, om ulike typer statistikk:

- Planlegging av veger i Norge skjer etter gitte standarder, kalt vegnormaler. Når det ikke er midtdelere på strekningen antar jeg det skyldes at antall kjøretøy ikke tilsier behov for midtdeler etter gjeldende standard, sier vår lokale veisjef på Aftenbladets Web-utgave.

Sånn er det bare med den saken. Enkelt, men ikke greit. Antallet kjøretøyer bestemmer. Typer kjøretøyer, kjøremønster og ulykker vi vet vil komme er ikke av nevneverdig betydning.

På turen fra Kristiansand til Stavanger var en stor del av møtende trafikk tungtransport. Trailerne kom i flokk og følge. Til sammen må vi ha møtt langt mer enn 50 av dem, kanskje nærmere 100. Ved ett tilfelle talte jeg åtte tett etter hverandre. Det betyr et par hundre meter med vogntog i en engang. Etter skrekkopplevelsen, var min første tanke at politikernes festtaler om jernbanesatsing ikke kan fungere i praksis.

For riktig å demonstrere har samferdselsministeren og veibyråkratene for enkelte veistrekninger nettopp økt tillatt vogntoglengde med omlag 40%. Hvordan det vil virke i praksis kan noen og enhver lure på. Varetransportens endestasjon ligger sjelden på en firefelts motorvei. Se derfor ikke bort fra at de nye max-lengdene av praktiske årsaker snart vil være normalen på størstedelen av veinettet, uten at veiene oppgraderes tilsvarende. Må det nok en gang et gitt antall tragiske bevis til for å rokke ved byråkratenes statiske og høyst teoribaserte regelverk?

I måneder har vi bekymret kjørt forbi Skurve sør for Ålgård. Gjesdal kommunes konstruksjon av en næringspark synes truende sett fra E39. Ekspertveldets skråsikkerhet fikk et skikkelig skudd for baugen da teknisk sjef i Gjesdal nylig forsikret at denne skråningen langs E39 er mer enn sikker. Dagen derpå måtte han stå fram fullstendig avkledd og uten faglig autoritet. Skråningen viste seg langt fra sikker og europaveien vil være stengt i uker. Også veivesenet må, som nabo, ha gitt sitt samtykke til dette byggverket. Men hvem står frem og tar selvkritikk? Det gjøres i så tilfelle ved å skylde på grusen som ble lagt i skråningen. Lenger strekker ikke ekspertisen seg. Hvorfor skal vi da stole på den?

Spørsmålene er mange og myndighetenes reaktive vente-og-se-holdninger bør bekymre. Ulykkene må først bevise at veien er farlig, før den er det. Folks opplevelse av ubehag og frykt for ulykke og død skal for all del ikke styre oss. Så lenge tallene ikke er tilstrekkelige for å gjøre noe med vegnormalene, vil det heller ikke bli gjort noe. Istedenfor utvikling og tilpassing, opptrer veimyndighetene som vedlikeholdsagenter når situasjonen krever endring. På den måten blir ekspertveldet også en bremse i forhold til bedret sikkerhet.

_____________________________________________________________________________

Denne artikkelen er skrevet av Torgeir H. Persett i Stavanger Aftenblad, November 2006