Lærere og elevers adferdsproblemer
Dr. Ivar Thomsen spør i avisen om ikke lærerne også
er delaktige i en uheldig utvikling når det gjelder adferdsproblemer
i skolen. I realiteten spør han vel ikke, men bruker egen erfaring og
generell kunnskap i et forsøk på å dokumentere at slik er
det.
Generelt sett er det i skolen i dag mye kunnskap om barn og adferdsproblemer. I stort er man derfor kommet et langt
stykke framover. Men ikke alle er like flinke til å ta denne kunnskapen i
bruk, og noen misbruker den. Thomsen har derfor helt sikkert rett i noen av
sine påstander. På samme vis som det finnes leger som aldri burde
vært leger fordi de ikke er i stand til å behandle mennesker, er
det helt sikkert også lærere som ikke evner å behandle barn,
og derfor ikke burde være lærere. Det er vel disse lærerne
Thomsen egentlig skriver om. Ikke det store flertall av slitere som kaver i det
daglige med mange forventninger og stadig nye oppgaver samfunnet pålegger
dem. Det er lenge siden den vanlige lærer selv satte dagsorden for sin
egen hverdag.
Lærerne har en tøff og utsatt arbeidsplass. En hel rekke
mellommenneskelige relasjoner skal ivaretas i en hverdag som på godt og
vondt stadig er i forandring. En hverdag som mindre og mindre er beskyttet og
adskilt fra storsamfunnets øvrige problemer. Og hvorfor skulle den
være det? Adferdsproblem i skolen er ikke bare
Emil inspirerte skøyerstreker og lærere som med ulike ferdigheter
er i stand til å sette foten ned når dette trengs. Nei, også
vold og kriminalitet som lærere til vanlig ikke er utdannet til å
takle, er en del av bildet. Det forteller avisene oss litt for ofte. Problemene
er derfor noe langt mer enn klønete lærere og dårlige
lærer-elev relasjoner. Skolen og lærerene
er ikke noe annet enn et speil av samfunnet forøvrig, med sine verdier
og mangel på slike. Med en yrkesutøvelse hvor selvinnsikt,
ferdigheter og yrkesetikk varierer.
Likevel peker Thomsen på et problem hvor skolen og lærerne
selv burde være interessert i å rydde opp. Ideen om et elevombud er
i utgangspunktet god, og en langt mindre 'trussel' for lærerstanden enn
en del politiske forslag om lærerevaluering. Hvor elever - også her
med ulik selvinnsikt, ferdigheter og seriøsitet - mer eller mindre
offentlig skal kunne utbasunere sine øyeblikksreaksjoner
på læreres mer eller mindre vellykkede relasjonelle ferdigheter og
ditto heldige pedagogiske fremføringer. Selv om en lærerevaluering
i utgangspunktet sikkert ikke er ment å skulle fungere i retning av
å være et sted for frustrerte elever og foreldre, vil det fort
indirekte kunne bli det dersom det ikke finnes andre fora hvor en kan - og
tør - ta opp uheldig læreropptreden. Om vi trenger et nytt ombud,
er en annen sak. Vi har allerede et barneombud, - hvorfor ikke bruke dette?
Thomsen er opptatt av at barnet skal få utvikle seg normalt i
forhold til naturlige forutsetninger. Jeg mener nok derfor at han da kanskje
heller bør rette det tunge skytset mot alle de destruktive
påvirkerne utenfor skolen. Det meste av rammene for barns oppvekstvilkår legges her. Av foreldre, politikere,
kommersielle interesser, mediefolk og andre kulturbærere av ulik kvalitet
og varianter. Et vidt tema det kan brukes mye tid på, og som
selvfølgelig ikke utelukker at også skolen i forholdet
elev-lærer også har et forbedringspotensiale.
Skolen vil være tjent med selv å luke i eget bed og dermed bidra
til ryddighet på et for foreldre og barn vanskelig område.
Dette leserinnlegget er skrevet av Torgeir H.
Persett til Stavanger Aftenblad November 1997.